Nei mamma, det er ikke noe galt med bloggen min. Jeg må nok krype til korset og ærlig innrømme at årsaken skyldes min inteligens når det kommer til tekniske saker og ikke minst stress. Uansett, nå er bloggen på plass og jeg skal forsøke å oppdatere så ofte som mulig.
Nå sitter jeg i min egen lille hybel i Ventanilla som jeg deler med min partner Henriette. Jeg har snart tilbragt en måned her i Lima, og det faktum at dette er mitt første blogginnlegg gjør meg små stresset. Ja ikke for det, det er jo faktisk bedre sent enn aldri.
Denne uken er den første uken på jobb, og jeg og Henri har brukt tiden på å forsøke å lære Tierra de Niños å kjenne. Staben har tatt svært godt i mot oss, og jeg kjenner allerede at det er her og ingen annen plass jeg heller ville ha vært. Med andre ord; jeg STORTRIVES! Vi har vært rundt å sett på de forskjellige arbeidsplasene vi kan få tilbringe våre dager på, og skal etter dette intrykket forsøke å lage oss en timeplan over hvor vi vil være, og hva vi vil gjøre. Så langt har vi vært rundt omkring fram til lunsj, også etter lunsj dratt opp til Case de Juvenil. Her kan ungdommer få komme hver dag etter skoletid for å lære engelsk, sirkuskunster, sancos, musikk og dans. Det er et fantastisk tilbud, og jeg tror jeg og Henri kommer til å tilbringe ganske så mye tid der.
Jeg må alikevell innrømme at jeg ble litt oppskjørtet da jeg lørdag formiddag fikk beskjed om at jeg og Henri skulle bo på kontoret til Tierra de Niños, fordi vertsfamilien vår ikke kunne ta imot oss alikevell. Bekymringene viste seg å være helt unødvendige. De har innredet et fint lite rom til oss, kjøpt alt innventar nytt, ordnet med et koselig kjøkken, og best av alt; vi er stolte eiere av et walk-in closet.
Nå skal jeg og Henri ta en tur ut for å se på livet, og ikveld kan jeg sovne med god samvittighet. Mamma, nå er bloggen endelig på plass!
